Dølakuas historie

Dølakua hørte hjemme i Gudbrandsdalen, Østerdalen og deler av Ringsaker, på Biri og Toten. Store deler av disse områdene hadde lett tilgang til rikt fjellbeite. Det var imidlertid langt til tettsteder med avsetning for melkeprodukter, og det var tradisjon for å fôre opp dyr til slakt i distriktet for dølafe. Derfor ble dølafeet avlet som en kombinasjonsrase for melk og kjøtt.

Rundt århundreskiftet (1900) ønsket en å lage en felles uniform på dølafeet. Da skulle dyret ha horn og være ensfarga svart med brun ål (stripe) etter ryggen. En stamme som ble foredla påJønsberg landbruksskole i 1880-åra hadde denne uniformen som mal.

Dølafeet ble regnet for å være det tyngste feet i landet rundt århundreskiftet med ca. 350 kglevendevekt. Ei dølaku i dag veier ca. 500 kg, mens ei NRF-ku veier 550 kg i gjennomsnitt.

Man kunne ofte se at dølakyrne i de forskjellige distriktene kunne ta litt ”farge” fra nabodistriktet. I bygdene som grenset mot Vestlandet var det flere grå dølakyr enn andre steder. I nordalsbygdene (Gudbrandsdalen og Østerdalen) var de litt mer ”trønderske”, og på Hedemarken var det mer kollete og røde dølakyr. Kyrne her var også litt større enn i norddalene.

Dølafeet er som de andre gamle norske kurasene, svært dyktig til å ta seg fram i bratt og vanskelig terreng, samt å utnytte deler av beitet som moderne kyr helst vil vrake. Disse egenskapene gjør at mange fortsatt ønsker å satse på dølakua til kjøtt- og mjølkeproduksjon på grunnlag av utmarksbeite. Samtidig er denne vakre kurasen en dyktig landskapspleier.

Det meste av dølafeet som finnes i dag stammer fra én besetning i Fåvang i Gudbrandsdalen.

This slideshow requires JavaScript.